PEVIKBRØDRENE - TO AV MANGE
“Jasså, du heter Pevik? Det er et litt uvanlig navn.
​
​
Du er ikke tilfeldigvis i slekt med disse motstandsmennene fra krigen?”
Johnny Pevik (1913-1943)
Arthur Henry Pevik (1915-1974)
Hjemmefrontmuseet er ledende innen norsk okkupasjonshistorie. FOTO: Line Pevik
I ET TILSYNELATENDE LITE BYGG ved Akershus Festning i Oslo holder Hjemmefrontmuseet til. I mars måned er bygget under restaurering, og lyden av hammerslag og drillbor fyller den rå luften i hovedstaden. I tillegg til å være et faktisk museum der besøkende kan ta en slags tidsmaskin tilbake til årene 1940-1945, jobber det til stadig historikere blant dokumentene som befinner seg på de flertallige hyllemeterne i arkivrommene. Nærmere bestemt 500 hyllemeter.
​
- Dette er et av arkivrommene våre, men vi har et over dobbelt så stort lager borte i Kruttårnet.
​
Nestleder og Førsteamanuensis Frode Færøy og de andre ansatte bistår med å finne de riktige arkivmappene. Utstyrt med hansker for å skåne de skjøre dokumentene, flere tynne som bibelsider, får jeg lese dokumenter fra krigstiden, og ikke minst originale rapporter skrevet av Arthur Pevik selv.
Det viser seg at angiveriet og pågripelsen av Johnny skapte stor oppstandelse da krigen var over. På et tidspunkt var en leder på et av kontorene ved legasjonen i Stockholm siktet for landssvik. John Lyng, statsadvokat i landssviksaker i umiddelbar etterkrigstid, mente at misforståelsene som ledet til Johnnys arrestasjon skyldtes feil begått av administrasjonen i Stockholm. Etter en omfattende etterforskning av hendelsene og avhør av alle de involverte, også angiverne, ble siktelsen på et senere tidspunkt frafalt.
Like ved hovedinngangen til Domkirkegården ligger Johnnys grav. FOTO: Line Pevik
PÅ DOMKIRKEGÅRDEN OPPTRER SAMTLIGE årstider på en og samme tid, på en måte årstidene kun i Trondheim kan. Solstrålene klatrer opp mellom kirkespirene og glitrer i duskregnet som vind og løv virvler rundt. Like ved hovedinngangen, på høyre hånd, troner et vakkert minnesmerke opp fra det stadig grønnere vårgresset. En kvinne holder beskyttende rundt en liten gutt. Et minne om frihetskampens ofre.
Her ligger 34 menn som aldri fikk oppleve freden og friheten de så hardt og modig kjempet for. Én av disse var Johnny Pevik. Sammen med fire andre motstandskamerater ble han stedt til hvile her tidlig juni 1946, kun 31 år gammel.
Johnny ligger begravet ved minnemonumentet på Domkirkegården i Trondheim. FOTO: Line Pevik
Gestapos hovedkvarter i Trondheim lå midt i sentrum av byen. FOTO: Line Pevik
I sitt siste år i livet opplevde Johnny de verste grusomheter mennesker kan være i stand til å utføre. Det hevdes at ingen fange gjennomgikk verre mishandling enn Pevik. I over ett år ble han holdt fanget nede i den dystre kjelleren i Kongens gate 26, Misjonshotellet som ble Gestapos hovedkvarter. For mange ble denne kjelleren siste stopp før henrettelse på Kristiansten Festning.
​
​
Uten dom.
Hengt i en celle.
​
For Johnny endte tilværelsen der nede.
​
Både gestapistene og medlemmer fra Rinnanbanden gjennomførte såkalte «inngående avhør» av Johnny. Han tilbragte den største delen av tiden i fangenskap hos Gestapo, men ble også avhørt i Jonsvannsveien 46, kalt Bandeklosteret. Det var her Rinnanbanden holdt til. Edel Sørli, på den tid forlovet med motstandsmann Odd Sørli, ble pågrepet og avhørt i Bandeklosteret på samme tidspunkt som Johnny ble holdt fanget der. I et radioprogram fra 1966 forteller Edel om behandlingen hun selv og Johnny fikk.
“Han var en hard og staut kar. Jeg likte han fra første stund, et prektig stykke mannfolk. Tyskerne hadde til slutt gitt Pevik så meget bank at det ikke var noe vits i å forhøre han lenger.
Tross alle mishandlinger og oppfordringer om å snakke ut, svarte Pevik bare “at før skal dere få slå meg ihjel.”
- Henry Oliver Rinnan under rettssaken
DA KRONPRINS OLAV RETURNERTE til Norge og Oslo den 13. mai ble Oslogjengen bedt om å være livvakter. Av alle norske og allierte styrker som nå var på plass i Oslo, ble Oslogjengen ansett som den beste. Kronprinsen ankommer sjøveien, og går i land til en overveldende begeistring blant de mange tusen fremmøtte. I kortesje gjennom Oslos gater frakter Oslogjengen kronprinsen trygt på plass til kjente trakter – Slottet.
​
I kronprinsens bil sitter to medlemmer av gruppen.
Max Manus i forsetet, og Arthur Pevik som sjåfør.
Arthur Pevik var sjåfør og livvakt for kronprins Olav da han returnerte til Norge.
FOTO: Privat
Arthur Pevik som sjåfør og livvakt for kronprins Olav. FOTO: Privat
ÅRET ER 2008, og det norske folk strømmer til filmlerretene i kinosaler over hele landet. Med Aksel Hennie i hovedrollen som motstandsmannen Max Manus lærer vi om arbeidet til Oslogjengen under krigen. Skoleklasser strømmer til med lærere som vil benytte filmen i undervisningen.
Selv var jeg fjorten år og ungdomsskoleelev, spent og ivrig plassert mellom venninnene mine i en av de største salene på Prinsen Kino i Trondheim. Jeg visste at Arthur var en del av Oslogjengen. Hvor kult ville det ikke være om mitt eget etternavn dukket opp i filmen, foran alle vennene mine?
- Om det er noen trøst så er det mange som satt med den følelsen, skuffelse over personer som ikke ble med i filmen. Men vi kunne dessverre ikke ta med alle og måtte gjøre et valg.
Nesten ni år senere forklarer produsent John M. Jacobsen hvorfor jeg ikke fikk oppleve Arthur Pevik på lerretet sammen med klassekameratene mine.
- Max Manus ble valgt fordi han var den mest kjente av dem. Han ble den mest kjente umiddelbart etter krigen, og han forble den mest kjente gjennom 50- og 60-tallet. Alle visste hvem Max Manus var.
​
- Det foreligger ingen vurdering av at den personen var mindre viktig eller at den personen ikke var, la oss si, fotogen nok – det er begrenset plass til bikarakterer, og kanskje den personen du nå etterlyser, eller som andre har etterlyst, rett og slett ikke var med akkurat da, var med på andre ting. Vi har jo ikke med alle de hendelsene som foregikk under krigen. Vi har måttet gjøre et valg der også.
- JEG TROR RETT OG SLETT at Pevikbrødrene og mange andre kommer i rekken av helter som ikke helt kom i «førstedivisjon», men i en slags «andredivisjon». De er nok husket i en del kretser, og det er lett å finne opplysninger om dem på nettet og i arkiver, om man vet hvor man skal lete. Men de er ikke en del av disse navnene som er en del av offentligheten i dag, sier professor Ola Svein Stugu. Han jobber ved Institutt for historiske studier ved NTNU.
Under frigjøringsprosessen talte antall Milorgsoldater rundt 55.000. Ved krigens slutt hadde
Ola Svein Stugu har flere teorier om hvorfor noen motstandsmenn er blitt kjente i ettertiden, og andre ikke. FOTO: Line Pevik
i overkant av 500 soldater tjenestegjort for Kompani Linge. Unge og gamle, kvinner og menn, fra hele
landet brøt opp fra sitt sivile liv og bidro i kampen mot den tyske okkupasjonen. Johnny og Arthur Pevik var to av disse, to av veldig mange.
- Det var veldig lett å gjøre enkelte til symboler for motstanden, mener Stugu.
I umiddelbar etterkrigstid figurerte både Johnny og Arthur i regionale og riksdekkende medier. På besøk hos Nasjonalbiblioteket i Oslo fikk jeg flere hundre treff på avisoppslag som omhandlet brødrene. Likevel var ytterst få av disse treffene fra nyere tid. Det kan virke som om Peviknavnet er glemt av ettertiden.
Svaret på hvorfor det har blitt slik er sammensatt. Stugu peker på flere mekanismer, både når det gjelder Johnny og Arthur, til det mer generelle.
- Om vi nå ser spesifikt på disse slektningene dine, så ble jo den ene drept under krigen. Den andre reiste tilbake til Amerika, og gjorde veldig lite av seg i norsk offentlighet. Han gjorde så si ingenting for å markedsføre seg selv da han var i live. Slike ting er jo avgjørende.
Stugu mener at noen av våre mest kjente motstandsmenn, som Max Manus og Gunnar Sønsteby, derimot tok grep for å gjøre offentligheten kjent med hva de faktisk var med på.
- Egentlig var det en parole i Milorg fra våren 1945, som Milorg-sjefen selv sto bak, nemlig Jens Kristian Hauge. «Vi skal ligge lavt». Max Manus brøt egentlig den parolen høsten 1945 da han ga ut sin første bok. Og det var det en del som var ganske sint på han for faktisk. Men etter hvert ble jo dette veldig avslappet. Men nå er det jo også en del andre tidligere motstandsfolk som også har skrevet, uten å ha fått den tilsvarende statusen. Så det handler litt om timing, samt at de opererte i Oslo.
Den geografiske komponenten er nemlig ikke ubetydelig, mener han.
- Det er absolutt et moment, trolig til og med et viktig moment. Det er jo den samme mekanismen som man ser på en del andre områder i massemedier. Det vi kaller riksmedia er jo media som holder til i Oslo. Du får derfor forestillinger om at motstandsarbeidet som foregikk i hovedstaden var ekstra viktig.
På gravgården på Lademoen ligger Arthur sammen med sin mor og far. Graven har i dag ingen gravstein da gravminnet ble slettet i 2004. FOTO: Line Pevik
Etter krigen mottok Ingemar Pevik julekort fra Kong Haakon. FOTO: Line Pevik
Den 14. mars ble NSBs administrasjonsbygning sprengt av Oslogjengen. Foto: Ukjent / Oslo Byarkiv
“Lerka (Pevik) spurte mig om han skulle skyte ham, men jeg bad ham vente litt. (…)
Lerka viste ved denne anledning en enestående koldblodighet og selvbeherskelse, for de fleste vilde skutt ham ned uten å spørre. (…) Til slutt fant vi at vi måtte skyte ham, og Lerka pepret han med mp.”
14. MARS 1945 SETTES OPERASJON BETONGBLANDING i verks. Andre verdenskrig går mot slutten, og med en siste krampetrekning gjør tyskerne et forsøk på å hindre Berlins fall. Nazi-Tyskland kaller tilbake store deler av sine tropper, og nærmere 300 000 tyske soldater blir kalt tilbake fra Norge for å forsvare rikshovedstaden. Soldater og materiell blir fraktet til norske havner med tog, der skip frakter styrkene videre til Tyskland.
Denne hjemkomsten vil de allierte forhindre, og rundt 1 000 norske motstandsmenn blir satt i sving i en omfattende sabotasjeaksjon koordinert fra London. En synkronisert massesprengning av norske jernbaner, flere hundre i antall, er satt i verks.
Arthur Pevik er nå en del av Oslogjengen, en sabotasjeenhet underlagt britisk kommando. Gruppens bidrag til operasjonen er å sprenge NSBs administrasjonsbygning på nordsiden av Jernbanetorget i Oslo i lufta. Arthur Pevik har selv skildret hendelsesforløpet:
“Ved 16-tiden den 14. mars kom Sønsteby opp i leiligheten min på St. Hanshaugen.
‘Vi skal på en liten jobb ikveld’, sa han.
​
Om kvelden sto hele flokken av oss inne på fiskelageret hvor sprengstoffet var. Vi kikket forsiktig oppover og nedover gaten.
‘Det var da pokker så mange biler det er ute ikveld’ kom det tørt fra Sønsteby.
​
For å komme til porten, måtte vi krysse gaten og spasere omtrent hundre meter med koffertene og to lydløse stengun. Sønsteby gikk først over og skrudde ut en lyspære innenfor den døren vi måtte gjennom. Jeg fulgte etter med begge maskinpistolene som krykker under armene. Skytevåpnene var klare til bruk, for det var plenty av norske og tyske vakter i strøket. De andre kom slengende over gaten, en eller to i følge.”
Ved 21-tiden leder Gunnar Sønsteby og Arthur Pevik gruppen gjennom en innebygd passasje fra NSB-kontorene i Gunnerus gate og inn i hovedadministrasjonens bygning. En tysk vaktstyrke på ti mann holder til i tredje etasje. I første etasje sitter kun én tysker i et glassbur, og som regel en annen norsk vakt. Fra en NSB-kontakt hadde Sønsteby fått nøkler til alle dører.
“Omsider sto vi foran vaktrommet, og Sønsteby sa:
‘Her er vi. Vi hopper rett inn’.
(…) Tyskeren der inne ble helt målløs. Han hadde en stor, amerikansk automatisk pistol, men gjorde ikke mine til å bruke den. Han så forresten ikke særlig begavet ut der han satt og gapte uten å skjønne noen verdens ting. Det var irriterende nok for oss som trodde vi så veldig farlige ut. Sønsteby skrek på tysk og jeg på trøndersk.
‘Ka i svingende’ sa jeg. ‘Skjønner du itj morsmålet ditt heiljer?’
‘Det ser ikke slik ut’ sa Sønsteby. ‘Hold ham opp så jeg kan få putta jerna på’n’.
​
Jeg ga tyskeren en trøkk i siden med maskinpistolen. Det vekket han omsider.
‘Du får passe på her mens jeg henter de andre’, sa Sønsteby. Jeg sto en stund og lurte på hvor i all verden den andre vakten kunne være, da tyskeren plutselig satte i å hyle.
​
Han tutet og skreik både på mamma og Hitler, så jeg var redd han skulle alarmere hele Østbanen. ‘Hold kjeft, din tosk’, ropte jeg. Men tyskeren forsto åpenbart ikke språket – hadde vel aldri vært i Trøndelag. Han ble bare ti ganger verre, og hylte noe aldeles hjerteskjærende. Jeg ga ham en fulltreffer midt i fleisen, men da ble det moro. Tyskeren røk rett i magen på meg med hue først. Jeg begynte så smått å bli sint. Alle mine forsøk på å snakke fyren til fornuft var resultatløse.
Arthur Pevik og Gunnar "Kjakan" Sønsteby blir enige om at vakten må skytes. Like etter tenner en annen i gruppen, Lars Nordahl, på lunta. I løpet av de fire minuttene de har til rådighet kommer de seg ut av bygningen.
​
​
"Skaden blev total.. Hele den tyske vaktstyrke gikk ned og ingen norske.”
Arthur Pevik og Odd Sørli (til høyre) med våpenlast for å starte LARK. Foto: Ukjent / Hjemmefrontmuseet
Ombord i skuta «Arthur» reiser Arthur Pevik og Odd Sørli med våpen til Norge for å etablere LARK.
FOTO: Hjemmefrontmuseet
VÅREN 1943 HADDE BÅDE Johnny og Arthur vært i militær opptrening i Storbritannia. Norwegian Company No. 1, også populært kalt Kompani Linge, var en militæravdeling som skulle delta i britisk ledede operasjoner i Norge. I tillegg skulle de organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen.
Med hjelp fra Shetlandsgjengen, en operasjonsgruppe med nordmenn som opererte mellom Shetland, Skottland og Norge, innførte brødrene tonnevis med våpen og sabotasjeutstyr fra Storbritannia. Det var på disse turene brødrene ble kjent med Leif Larsen, også kalt «Shetlands-Larsen», en mann som står igjen som den mest kjente blant Shetlandsgjengen. Sammen med motstandsmenn som Odd Sørli, Nils Uhlin Hansen og Erik Gjems-Onstad bidro karene til å organisere motstandsarbeid i Trøndelag, etablere radiosendere og bygge ut Milorgs virksomhet i regionen.
I februar 1942 reiste Arthur tilbake til Norge for første gang. Karene var nå utdannet som sabotører og våpeninstruktører ved den avdelingen som senere er blitt kjent under navnet Kompani Linge. Etter knappe fem måneder med militær trening returnerte han sammen med Odd Sørli til Nord-Dyrøy utenfor Frøya med Shetlands-Larsen og skøyta “Arthur”. Dermed var operasjonen LARK landsatt. Formålet med operasjonen var å forberede en alliert invasjon som skulle isolere de tyske troppene som befant seg i Nord-Norge.
Unge nordmenn skulle få best mulig opplæring i geriljataktikk og bruk av moderne våpen. Arthur rekrutterte studenter og folk fra bilverksteder og skipsverft, og fant lagerplasser for lovet utstyr. Etter innsmugling av et tonn sprengstoff ble også noen studenter opplært i sabotasje.
​
I mars 1943 ble LARK ytterligere forsterket med en ny våpenlast og Johnny Pevik, Erik Gjems-Onstad og Nils Uhlin Hansen.
Steinkjer etter bombingen 21. april 1940.
Foto: Ukjent tysk soldat / Stiklestadmuseene, SNK
TRONDHEIM VAR DÅRLIG FORBEREDT på den tyske invasjonen den 9. april 1940. Tyskerne møtte relativt liten motstand, til tross for at allierte tropper gjorde et innhopp i midten av april. I denne perioden faller mange bomber over både Namsos og Steinkjer. Med rundt 7 500 allierte soldater stasjonert i Namos ble byen et mål for tyske bombefly. Brorparten av begge byene ble bombet og lagt i ruiner. Tre sivile liv gikk tapt i Namos, og ingen i Steinkjer.
Den militære motstanden stilnet da soldatene på Hegra festning overga seg i begynnelsen av mai 1940. Dette ble likevel startskuddet for den sivile motstanden som våknet blant trønderne utover høsten samme år. Innledningsvis oppsto motstanden individuelt og uorganisert, med protester, demonstrasjoner og sjikane av motparten.
Etter hvert ble altså motstanden mer systematisert, mye gjennom den nevnte operasjonen LARK. Likevel viste det seg at den trønderske motstandskampen ville bli vanskelig å føre. Det tyske sikkerhetspolitiet, med Gerhard Flesch og Walter Gemmecke i spissen, var utvilsomt veldig effektivt. I tillegg satte de i sving et voldsomt angiverapparat - kjent under navnet «Sonderabteilung Lola», også kjent som Rinnanbanden. Her samarbeidet rundt 60 personer med det tyske sikkerhetspolitiet med å rulle opp og infiltrere trønderske motstandsgrupper.
​
Det ble også erklært unntakstilstand i store deler av Trøndelag i begynnelsen av oktober 1942. Mange sabotasjeaksjoner utført av kommandosoldatene fra Kompani Linge, deriblant ødeleggelsen av en transformatorstasjon, sprengning av kraftverk og kampene ved Majavatn, der to tyske soldater falt i kamp mot norske motstandsmenn, fikk begeret til å renne over for tyskerne. Den 6. oktober talte rikskommisar Josef Terboven, den øverste sivile tyske leder under okkupasjonen, på Torvet i Trondheim. Det var han som kunngjorde unntakstilstanden.
Fram til unntakstilstanden ble opphevet den 12. oktober ble nærmere 13 000 personer kontrollert, og nesten 1 500 hus og gårder gjennomsøkt. I tillegg ble rundt 90 personer arrestert.
Formålet var å spre frykt, samt å skremme folk fra å delta i og støtte motstandsarbeidet.
34 nordmenn ble henrettet i Falstadskogen under unntakstilstanden.
Henry Rinnan under sin rettssak. FOTO: Ukjent/ Arkiv / SCANPIX
PÅ DET TIDSPUNKTET LARK ble etablert var motstandsarbeidet blitt vanskeliggjort og svekket på grunn av norske angivere og provokatører. Helt siden okkupasjonens begynnelse i 1940 hadde en av de mest beryktede angiverne, Henry Oliver Rinnan, arbeidet på tyskernes side i Trøndelag. Det som etterhvert utviklet seg til en omfattende angiverbande ledet til hundretalls arrestasjoner, tortur og drap av norske motstandsmenn.
Både ute- og hjemmefront hadde over en lengre periode sett nødvendigheten av «å gjøre kort prosess» med angiverne.
Rinnan og hans medhjelper Ivar Grande var et betydelig mål.
Det ble lagt utallige planer for å kunne sette dem ut av spill. Arthur Pevik foreslo å ta Grande av dage selv i en melding sendt til London. Han spekulerte i å skape et kjærlighetsdrama mellom Grande og en såkalt «venninde», trolig Kitty Grande.
​
“La oss lage et lite drama der (…), eller rett og slett ta livet av begge to. Før de dør vil jeg om mulig presse dem for aa faa greie på hvor mye de og Gestapo vet om vaare forbindelser. Det kunne være nyttig. Kanskje det finnes flere som bør taes”.
- Arthur Pevik
Høsten 1943 var tiden inne for å likvidere Henry Oliver Rinnan. Johnny Pevik og Knut Brodtkorb-Danielsen, også Lingekar, skulle lede en gruppe motstandsmenn i et oppdrag med kodenavn WAGTAIL. Til samme tid var det også lagt alternative planer for å få has på den fryktede angiveren. I tillegg til Johnnys gruppe ble også en gruppe på fire menn – John Lyng, Herbert Helgesen med Arthur Pevik og Nils Uhlin Hansen som “den nødvendige muskelkraft” sendt for å gjennomføre en kidnapping av Rinnan.
​
“Lyng og Helgesen skulle forestå avhørene, mens Arthur Pevik og Nils U. Hansen skulle sørge for at Rinnan svarte på spørsmålene, og avslutte hele seansen.”
- Erik Gjems-Onstad
Likevel var det Johnny Peviks gruppe som natt til 7. oktober 1943 skulle utføre likvidasjonen, i form av et bakholdsangrep utenfor Rinnans bolig. Radiotelegraf Erik Gjems-Onstad skildret hendelsene som følger i sin bok LARK: Milorg i Trøndelag:
“Rinnans bil kom til vanlig tid, og da sjåføren gikk ut av bilen ble han skutt. Det var ikke Rinnan, men etter de opplysninger vi senere fikk, Karl Dolmen som ble skutt. Men dermed ble det skyting fra flere kanter i mørket. Rinnan var tydeligvis forberedt på angrepet og hadde arrangert et bakhold.”
Johnny Peviks gruppe trakk seg tilbake, og en i gruppen var skutt og såret. Gruppen måtte finne et trygt sted for han i nærheten, og bragte ham til Gjems-Onstads radiostasjon, hvor han overlevde.
FAKSIMILE: Trønderavisa 1967
ETTER DEN MISLYKKEDE AKSJONEN mot Rinnan ble Johnny Pevik og Brodtkorb-Danielsen sendt på et nytt oppdrag i Harran i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Her skulle de drive rekogniseringsarbeid og ta imot karer som skulle komme med fly fra England.
​
​
“Det var hundrevis av måter å gjøre det på, men bare en måte de ikke kunne gjøre det på.
Og på denne ene måten ble det gjort.”
- Knut Brodtkorb-Danielsen
​
Johnny og Knut opererte under falske navn, men hadde ingen kontakter i området fra før. Derfor bidro den norske legasjonen i Stockholm med navn på personer som skulle hjelpe dem. Uheldigvis verserte det til samme tid rykter om at de kjente angiverne Henry Rinnan og Ivar Grande også var i området.
​
Grunnet en rekke misforståelser da de oppgitte kontaktene ikke fikk bekreftet identiteten til Johnny og Knut, ble kontaktene sikre i sin sak – Pevik og Brodtkorb-Danielsen kunne ikke være motstandsmenn, men de beryktede angiverne. Provokatørene måtte avsløres.
​
“Det var bare to av oss, Johnny Pevik og jeg. Da det ble kjent at vi holdt til i fjellet, og ingen visste hvem vi var eller skulle gjøre, ble det tatt kontakt med Stockholm, og da selvsagt for å få bekreftet at vi var motstandsfolk. Av en eller annen grunn som det i dag ikke er mulig å gi noen forklaring på inneholdt meldingen som kom det svar at man ikke hadde noe kjennskap til oss. Dette førte til at vi ble tillagt å være provokatører, og tyskerne ble så varslet.”
- Knut Brodtkorb-Danielsen
​
​
Johnny Pevik og Knut Brodtkorb-Danielsen blir angitt av sine egne til tyskerne. I november 1943 kommer tyskerne til gården der de to motstandsmennene bor. Brodtkorb-Danielsen unnslipper ved en tilfeldighet.
​
Gården blir omringet, og Pevik oppdager faren for sent.
Han blir fanget og blir ført gjennom bygden i lenker, med en maskinpistol i ryggen.
JOHNNY OG ARTHUR PEVIK TILHØRTE en søskenflokk på fem, med bror Ingemar og to søstre, Berta og Margot. Som barn av utvandrerne Martin Ludvig fra Bjugn, og Johanna fra Frøya, ble både Johnny og Arthur født i Oregon, USA. Brødrene vokste likevel opp i Sør-Trøndelag etter at familien flyttet tilbake til Norge.
​
Før krigen hadde Johnny utdannet seg ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim, og arbeidet som bygningssnekker. Arthur hadde også gått både teknisk skole og handelsskole, og jobbet som tekniker. Både Johnny og Arthur var ivrige friidrettsutøvere i Wing, og ble gjennom dette venner med Odd Sørli og andre menn de kom til å arbeide tett med som motstandsmenn under krigen. I tiden før okkupasjonen figurerte brødrene ofte i trønderske aviser i forbindelse med idrettsstevner.
​
I perioden 1935-1937 fikk Johnny tre års militær opplæring i norske flyavdelinger. Fra oktober 1939 til april 1940 tjenestegjorde han i nøytralitetsvakten. Da tyskerne kom, ble han holdt som krigsfange i tre døgn, men klarte å rømme og deltok i krigen til juni 1940.
Etter rekruttskole i 1935 ble også Arthur i 1939 sendt på nøytralitetsvakt som sin bror Johnny i Kirkenes. Etter den tyske invasjonen våren 1940 deltok han i kampene ved Narvik.
Allerede i oktober 1940 hadde Johnny Pevik reist frem og tilbake mellom Trondheim og Stockholm flere ganger. Ifølge den britiske agenten Malcholm Munte skal Johnny ha vært den første trønderen som oppsøkte ham i Stockholm. Den gang skal Johnny ha bedt om våpen og penger for å kunne opprette radioforbindelse mellom Trondheim og London. I tiden etter dette drev Johnny hovedsakelig kurervirksomhet mellom Trondheim og Stockholm.
​
Arthur ble etterhvert trukket inn i motstandsbevegelsen i Trøndelag av storebror Johnny og idrettskamerat Odd Sørli, noe som førte til stor virksomhet mellom Norge, Storbritannia og Stockholm, før han til slutt kom inn i Oslogjengen våren 1945, som eneste trønder.
EN HÅNDFULL GANGER HAR JEG fått dette spørsmålet. Fra en lærer, en arbeidsgiver eller venners foreldre. Jeg har blitt fortalt at vi Peviker er tøffe og sterke, jeg har hørt snakk om brødrene Arthur og Johnny, og jeg har spasert gjennom gaten oppkalt etter den sistnevnte, et steinkast unna mitt eget barndomshjem på Byåsen i Trondheim.
Likevel har jeg aldri visst særlig mye om disse brødrene som jeg tydeligvis er i slekt med. Et prosjekt om andre verdenskrig på ungdomskolen ledet meg til Wikipedia, der brødrene har hver sin side med noen få avsnitt.
Milorg, Kompani Linge, Oslogjengen.
En film om motstandsmannen Max Manus, men ingen Pevik nevnes.
​
Hvem var de egentlig?
DEN 8. MAI 1945 KAPITULERER de tyske styrkene, og fem lange år under okkupasjon er omsider over. Frigjøringsdagen som alle ventet på var kommet.
Et yrende folkeliv dominerer Norges byer, bygder og tettsteder, og gatene i Oslo er nærmest ufremkommelige. Det vaies i rødt, hvitt og blått. Undertrykkelsens endeløse år er forbi.
Regjeringen og den norske kongefamilien levde i eksil i London under okkupasjonstiden, og ledet motstanden på hjemmefronten derfra. Endelig var det trygt å reise tilbake til Norge og det norske folk.
​
OVER 70 ÅR ETTER FRIGJØRINGSDAGENE i 1945 setter minner om hendelsene fortsatt spor. Det viser seg at det å være krigshelt ikke nødvendigvis er så enkelt å forholde seg til når stormen har passert og hverdagslivet gjenopptas. Det å være et såkalt «motstandsbarn» betyr i mange tilfeller en barndom preget av utrygghet.
​
Per Pevik, sønn av Arthur Pevik, har verken sett eller hørt fra sin far siden han var elleve år gammel, og frem til Arthurs død i 1974. Arthur reiste til Portland, Oregon, i 1953. Kona Oddlaug med to barn fulgte etter året etter, og to år senere kom et tredje barn, Johnny, til verden. Likevel fungerte ikke familielivet i USA.
​
- Min mor likte seg ikke i USA. I 1958 ble hun påkjørt av en bil og erstatningen var stor nok til billetter tilbake til Norge. Vi reiste i 1959. Faren vår skulle selge huset og komme etter. Det skjedde ikke, forteller Per i en E-post. Han er i dag bosatt i Seattle.
​
Flere år senere giftet Arthur seg på nytt, og det viste seg at han aldri skulle vende tilbake til Norge i levende live. Slik tilfeldighetene noen ganger vil ha det, dør både Arthur og sin første kone Oddlaug i 1974. Arthurs levninger fraktes tilbake til Trondheim, og han gravlegges ved sin mor og far på Lademoen kirkegård. Flere år senere slettes opplysningene om gravminnet. Onkelbarnet Greta, i en tung periode som alenemor for to barn, hadde ikke råd til å oppføre Arthurs navn i forbindelse med utskiftning av gravsteinen.
INGEMAR PEVIK VAR DEN ELDSTE av barna til Martin Ludvig og Johanna, og storebror til Johnny og Arthur. Han ble også født i USA, men flyttet tilbake til Norge med resten av familien i guttedagene. Før krigstiden hadde han allerede stiftet familie med Anne Ofstad i 1937, samme år som deres datter Greta kom til verden.
​
Da krigen brøt ut og okkupasjonen av Norge var et faktum, reiste Ingemar etter sine to yngre brødre over til Storbritannia i 1941. Der ble han med i Skottlandsbrigadens Islandskompani med stasjonering blant annet på Jan Mayen. Her ble det under krigen opprettet en meteorologisk stasjon og radiostasjon. Værtjenesten her var gjennom krigen av stor betydning for de allierte konvoiene og flåteoperasjonene. Til tross for regelmessige luftangrep, led garnisonen ingen tap.
Greta, Ingemars datter, fyller 80 år i september. Hun er trolig den eneste gjenlevende slektningen som husker noe av det som skjedde den gangen. Hun husker også onklene Johnny og Arthur.
Greta Hangerhagen (79) husker mye fra krigen, selv om hun bare var 3 år gammel da Norge ble okkupert. Foto: Line Pevik
- Jeg trodde min far reiste til England i 1940, men i papirene står det 1941. Etter han reiste så jeg han ikke igjen før i juni 1945, sier Greta som bare var fire år gammel da han reiste.
​
I mellomtiden hadde mor Anne tatt ut skilsmisse, og funnet seg en ny mann – en tysker i Waffen SS.
​
- Det var ikke så enkelt for min far. Da han kom hjem fra krigen var min mor plutselig gift med en tysker. Heldigvis traff han ei dame etterpå, men hun døde dessverre tidlig. Så han var ikke så heldig. Og jeg kjente han jo ikke vet du, ble vel ikke kjent med han før jeg var rundt 16 år gammel tror jeg. Jeg husket ham ikke.
​
Grunnet sine forbindelser til en tysker ble moren Anne internert i en leir i Oppdal. Her fødte hun sitt andre barn, Gerda, med sin nye tyske mann som far til barnet. Hun ble fratatt statsborgerskapet og flyttet til Tyskland i 1946.
​
- Min mor fikk aldri tilbake statsborgerskapet sitt. Det fikk de ikke før på 90-tallet, men hun døde i 1978. Jeg besøkte min mor i Tyskland i 1956, da de bodde i Øst-Tyskland. Alt lå enda i ruiner. Det var synd i unge jenter som forelsket seg, og hvordan de ble behandlet. Råttent egentlig. Det var mye råttent etter krigen.
Greta verken husker eller vet så mye om hva hennes far og onkler gjorde under krigen. Det meste av tiden under okkupasjonen bodde hun hos besteforeldrene. Det meste hun vet stammer fra hva Ingemar har fortalt.
FAKSIMILIE: Nationen 15. februar 1946
- Jeg var hos bestemor den siste gangen Johnny kom hjem, det måtte ha vært i 1943. Far har fortalt at de kom om natten, og hadde et rom oppe på loftet, i Jonas Lies gate. Og der hadde de radio og våpen. Men jeg husker at jeg kunne legge meg om kvelden, og da jeg våknet morgenen etter, snublet jeg i Johnny der han lå på gulvet i stuen. Og da hadde han med seg en stor, brun eske med sjokolade.
​
Greta husker flyalarmene som gikk med jevne mellomrom i Trondheim. Hun hadde fått beskjed om å løpe etter de voksne så snart alarmene gikk. Likevel hadde hun det ikke så ille, omgitt av besteforeldre og tanter.
​
- Jeg kan ikke si at jeg tok noe skade av det. Det var vel de voksne, det. Bestemor ble ganske redusert. Men det er jo klart, hun hadde tre sønner ute i fem år, og mistet to brødre også, som ble drept i et bombeangrep i London.
Etter krigen ble familien klar over hva Johnny hadde gjennomgått i kjelleren hos Gestapo.
- Jeg husker at min far snakket om det, og at han syntes det var fælt. Men ingen av dem snakket egentlig om krigen i det hele tatt. Jeg deltok i begravelsen til Johnny, men jeg husker ikke noe fra det. Det eneste jeg husker er bestemor som ventet og ventet. Etter han ble drept gravla tyskerne Johnny på Strinda, uten at noen visste om det før etter krigen var over. Forferdelig.
​
Greta forteller at brødrene var veldig ulik av natur. Johnny var en rolig type. Ingemar fortalte at han planla alt mulig. Selv var Ingemar mer innesluttet. Arthur var mest utadvendt av de tre brødrene.
- Arthur var lett å snakke med. Han var impulsiv, og du kunne aldri vite hva slags rute han tok. Han kunne plutselig ombestemme seg. Men jeg tror ikke han hadde det så enkelt etter krigen.
FORELDRENE MARTIN LUDVIG OG JOHANNA hadde altså alle sine tre sønner i aktiv tjeneste under krigen. Ingemar, Johnny og Arthur. I Nationen, med tidsstempel 15. februar 1946, forteller mor Johanna om okkupasjonstiden. I reportasjen med tittelen ”Tre sønner kjempet for fedrelandet – bare to vendte hjem” forteller hun om uvissheten og engstelsen knyttet til sine sønner.
Det ble fryktelig tomt etter dem, sier fru Pevik. Uvissheten var verst.
Men rett som det var kom de hjem i hemmelige misjoner,
og da var gleden stor til de måtte reise igjen.
Det fremgår i artikkelen at familiehjemmet ble bevoktet av tyskerne, trolig med håp om å lokke husets sønner i fellen. Sønnene fortalte aldri sin mor om hva de holdt på med, bortsett fra at de arbeidet for landet.
Ved krigens slutt vendte Ingemar tilbake fra Island og Jan Mayen. Men Johnny kom ikke, og ingen visste hvor han var.
​
Arthur hadde vel en anelse, men det gikk rykter om at han satt på Grini.
Så i fjor høst kom det tunge slag – han var blitt tatt til fange av Gestapo,
men holdt stand til siste øyeblikk, til han ofret alt for fedrelandet.